Tonehjulet Kräftpest, i samarbeid med Amber Booking, har den store glede og ære av å presentere en formiddabel helaften i Sparebanksalen (Black Box) i Halden lørdag den 30. april. Dette vil bli en storveis kveld med mye god musikk i meeeget varierte former. Fra Onkel Tuka med deres kritikerroste bluegrass, god feelgood-rock på norsk med våre venner i Oslo Ess (finalist, årets Urørt 2010), til heseblesende Göttemia.

Dørene åpner klokka 9 på kvelden, og billetten koster deg 200 kroner pluss avgift. Dette vil bli en genial aften.

Sagt om Onkel Tuka:

«Onkel Tuka er en godt bevart hemmelighet og dette er synd for de uinnvidde»
- Kjartan Kristiansen, DumDum Boys

«Onkel Tuka har dette – hva det nå er – som gjør at de evner å skildre en flik av virkeligheten, det være seg en virkelig virkelighet eller en mytologisk virkelighet, slik at den oppleves ekte for folk uansett om de bor i Halden, Houston, Hamburg eller Hammerfest.» - Levi Henriksen

«Onkel Tuka er som en kirke under åpen himmel. Det svir litt i øynene av røyken fra bålet, og det klukker lett fra lommelerkene som går på omgang der lyset blir natt.»
- Henning Kvitnes

Om Oslo Ess' første skive "Uleste bøker og utgåtte sko" fra vg.no:

Terningkast: 5

Fullstendig uoriginalt - og helt herlig.

Kritikere vil garantert disse Oslo Ess som fattigslige kopister av Jokke, Raga og DumDum, men de bør nok lytte én gang til, for her er det like mye solskinnspønk fra den amerikanske vestkysten som det er norskspråklig rock 'n' roll med tekster det faktisk går an å høre på. Og synge til, ikke minst.

Kritikere vil sikkert også være bekymret over Åsmund Landes skrikevokal, men de bør nok lytte enda en gang til, for hans aggressive angrep på mikrofonen står som det perfekte symbolet på hele Oslo Ess-prosjektet - det er friskt, det er frekt, det er fryktelig fengende, det er ukomplisert moro og det er rett og slett bare herlig!

Omtale av Göttemia fra hulen.no:

Som alle pønkeband gjer, eller burde gjere, er Göttmia sinte som få. Menneskeætta, politisk korrektheit og ... er noko av det som får gjennomgå. I sine ti år som band har dei vore sinte, ufyselege, tørste, sveitte og mot alt – sjølv pønken. Alt for mange pønkeband er for opptatte av å tenkje gjennom kva dei skal meine og ikkje meine. I ei slik tid er det deilig med band som Göttemia som berre gjev faen i alt. Sjølv seier Göttemia at dei låter som Elizabeth Taylor på ein dårleg dag.